Dagen da hunden gjorde alt rett men skytteren sviktet

I dag gikk turen til fjells her på innlandet. Tydelig at dagene nå blir bare kortere og kortere. Gikk fra bilen vel halv ti og halv elve i terrenget. Ikke mye igjen av dagen da. Når man i tillegg må lete litt etter rypene i disse tider med lite snø så blir det hele svært intensivt. Var alene og hadde kun Sophia med meg. Hun starter ut i stor fart og jakter som jeg ikke har sett siden før høst jakta startet. Var til og med borte noen minutter av og til. Dette lovet bra syns jeg. Jeg prøver ganske høyt men det går lenge uten at vi ser noen ting. Etter hvert blir Sophia borte i åpent terreng foran meg. Håpet vokser hos meg, står hun? Og joda, finner henne i en stilfull stand litt lengre fram. Når hun ser jeg komme siger hun på. Jeg må prate rolig til henne for at hun ikke skal gå videre. Prøver å plassere meg litt høyere i terrenget enn henne, men ikke så enkelt så glatt som det er enkelte plasser. Når jeg er på linje med henne går hun villig fram, samtidig som jeg prøver å finne fot feste. Rypa kommer opp og går overraskende rett over hodet hennes og motsatt vei enn eg trudde. Dermed kom jeg helt på etterskudd når jeg prøvde å felle. Ble bom, men får stoppet Sophia etter 15-20 meter. Vi snur da og jeg trekker ennå høyere på retur. Sophia går ennå høyere enn meg og slår langt fram i terrenget. Samtidig i mottsatt retning ser jeg noen skog ryper letter uten av noen av oss er i nærheten. Mens jeg går mot der dem kom fra, ser jeg henne jobber oppover fjellet flere hundre meter foran meg. Det går noen minutter og hun kommer ikke tilbake. Finner ut at jeg må bare ta veien tilbake og lete etter henne. Går ikke mange meter så står hun i en flott stand foran meg. Har ikke klart å se at hun helt riktig hadde slått tilbake mot meg med vinden. Når jeg kommer bak henne går hun villig på, og presist kommer det flere ryper som trykker utmerket for oss. Men dette var ikke dagen min. Bom igjen. Sophia får jeg stoppet etter ca 40 meter. Mens jeg skal lade opp kommer flere ryper opp nesten mellom bena mine. Snakk om å trykke så sent på høsten. Vi finner igjen noen av rypene men nå vil de ikke lengre vente på oss og letter utenfor hold. Like før vi skal avslutte støkker Sophia en stegg på tur ut i medvind. Var bare å konstatere at i dag befester Sophia sitt varemerke med å ta vare på sine sjanser og skape flotte jaktbare situasjoner. Mens skytteren fikk stryk. I dag var også søket flott og det selv om hun gikk kontinuerlig i nesten tre timer. Nå syns jeg vi er inne i en periode med flott progresjon. Håper det fortsetter. Hadde jeg skulle gitt henne en premie i dag, hadde det blitt 1UK.

Rapport fra sist jakt

I disse tider blir det mer enn nok tid til hunder og jakt. I dag tok vi turen ut her på innlandet. Det var et nydelig vær, vindstille og -1 grad. Desverre er det svært lite snø for tiden så rypa kan være vanskelig å finne. I det som normalt er flott skogrype terreng var det ikke noe å finne. Det nærmeste vi kom var en tom stand.

Dermed var det bare å fortsette opp i høyden for å utfordre eventuelle fjellryper. Etter hvert ser jeg Sophia ta en stand i ei bratt li. Hun avanserer oppover med tydelig noe i nesen. Men så mister hun strålen. Og her skjer det som jeg virkelig setter pris på. I stede for å fortsette framover på lykke og fromme, slipper hun seg ned igjen til dit hun først tok stand. Finner strålen igjen og tar en ny flott stand. Avanserer kjapt framover 20-30 meter og ny stand. Når jeg nærmer meg går hun villig på og reiser presist 3 ryper. Vi feller to ryper. Plutselig "står den ene opp fra døden" og kommer seg på vingene med begge bena hengende under seg. Hun flyr hundre meter og deiser i bakken. Jeg sender Sophia etter og når hun er 3-4 meter unna spretter rypa opp igjen og tar til vingene igjen. Avgårde bærer det med rypa først og Sophia nesten i hale fjærene. Men rypa fortsetter ut mot et stup som bærer flere hundre meter ned i dalen. Heldigvis har Sophia vett til å stoppe før dette. Vel tilbake sender jeg henne ut og apporterer den rypa som ble igjen. Vi bestemmer oss for å se etter den tredje rypa på tur hjem, hvis den ikke har dratt så langt. Vi prøver oss høyere opp men det resulterer kun i noen markeringer av Sophia. På tur hjem går vi tilbake dit vi mente den siste rypa tok veien. Og sannelig hadde den kun fløyet få meter. Med oss i dag har vi også Salong geværet. Broderen får æren og prøve. Ett skudd vel plassert i halsen gjør at den er død momentant. Også denne får Sophia apportere. På tur tilbake ser vi flere fjellryper. Ikke alle like samarbeidsvillig men broderen sørger for ei til i sekken. En nydelig dag som jeg skal gjenta på slutten av uka hvis været holder seg.

November jakt og trening

Ikke før hadde jeg funnet Sophia så bar det til UNN med meg hvor jeg tilbrakte 14 dager. Nå er jeg vel hjemme og da var det tid for hunder som hadde ligget brakk i denne perioden. Vi har nå hatt flere trenings og jaktturer. Denne mandagen ble jeg invitert på jakt i lag med Stian Henriksen i hans hjem trakter. Han tok med seg Pointer Aiko mens jeg som vanlig dro med meg alle mine tre-er dårlig på etterlate noen hjemme når de ser på meg med bedende øyne. Vi slapp først Gorn og Aiko i lag, og begge hundene jobbet glimrende uten noen fugler. Så var det Nico og Aiko sin tur. Nico jobbet god og holdt god kontakt, men plutselig var han borte. Etter hvert var det bare å lete. Plutselig ser jeg Gorn som går fot ta stand ved siden av meg. Sammen går vi fram og opp kommer 6 ryper som trykker flott. Dermed skjer noe som ikke ofte skjer. To ryper faller på ett skudd. Håpet i det lengste at Nico stod i området men han dukker opp bak oss etter ti min. Sophia får sitt første sipp alene og går brukbart men ikke så stort. Etter hvert har jeg lyst å slippe henne med Aiko. Hun har tidligere kun prøvd seg med "hus" hundene og det har blitt mest tull. Regner med hun vil henge seg på Aiko men verdt å prøve. Hun tar seg en tur innom han men så er det slutt. Resten av tiden jobber hun helt selvstendig. Jakter greit og tidvis meget gode slag. Hun har over en times slipp med makker og her hele tiden helt selvstendig. Gjett om far var fornøyd. Blir ingen flere situasjoner denne dagen. Men en fin tur hadde vi og god uttelling på den ene muligheten.

I dag onsdag var det klart for storfugl jakt sammen med broderen. Dårlige forhold med litt snø på bakken som gjorde at det hørtes ut som å gå i en potetgull pose. Etter hvert letter en stor tiur men desverre utenfor skudd hold for noen av. På slutten av dagen tar Sophia en stand. Avanserer fram, men desverre letter storingen utenfor skuddhold. Men jenta fikk likevel vist at hun takler tiuren og gjorde akkurat som hun skulle. Ikke bli stående med lua i hånden, men raskt prøve å spikre fuglen. Til helgen tar jeg guttene med meg til Dividalen hvor vi skal prøve oss på både rypa og muligens tiuren også. Hvis jeg klarer blir det bare med Sophia. Har jo prøvd det før, men er jo helt til de andre to kikker på meg.