I dag tirsdag tok jeg en tur til fjells etter jobben. Ikke lenge etter slipp så jeg Gorn trekke an. Tar en kort stand før han går på og selvstendig tar opp rype. Jeg roper han ned og han setter seg. Så går han selv på igjen og tar opp en rype til som sitter to meter til siden. Igjen roper jeg han ned og han setter seg. Plassen han sitter på blir ute av syne mens jeg jobber meg opp mot han og når jeg kommer opp er han i søk igjen lengre bort. Gjett om en som ikke var særlig fornøyd. Sånn har ikke skjedd siden UK alderen. Det hele endte med å kjøre karusell og eventyr om hva slags mørk plass han ble til. Etter at han hadde ligget en stund som en mose dott borte i snøen, kjørte jeg et par apporter med han. Så fikk han slippe på igjen. Slo seg opp i skogen og tar en stand. Men før jeg er kommet opp letter rypa foran han. Denne ganger sitter han som et lys.
Ingen optimal oppkjøring kun dager før vi skal starte i VK. At noe sånn skulle skje like etter en klokkeren tur til Arnøya hadde jeg ikke trodd. Men er vel ikke alt man skal skjønne og forstå heller her i livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar